Dette er en blogg utformet som en serie av reisebrev fra studieturen Ann-Heidi Paulsen Orvik og Anders Johansson gjennomførte til India sommeren 2023. Formålet for vår deltakelse var ukeskurset "Strategic Planning the Genuine Contact Way". 

Hver dag oppsummerte jeg inntrykk og læring fra dagen med referanse til den strategiske metoden, og viser stegene som disposisjon og perspektiv for de enkelte dagene. Dette er del 8 av 9.  I dette reisebrevet reflekterer jeg over hvordan vite at planen du har lagt virker på kort og lang sikt. Dette er siste refleksjonsbrev fra studieturen til India, skrevet i hovedsak siste kvelden i India. Gjennom å skrive åpnet jeg opp boblen jeg hadde vært i  siste uke og gjorde meg klar til å reise tilbake til egen hverdag. 

Om 4,5 t skal jeg opp for å gå på fjelltur ute i ørkenen som pleies av NIIT University. Det var dårlig strategisk planlagt å være oppe så lenge denne siste kvelden her, men det var umulig å legge seg med hodet fullt av tanker og inntrykk.

Jeg kjenner jeg er rykket ut av boblen av å være her og nå, til å være underveis til de som venter hjemme bare av å skrive refleksjonene mine her i kveld, og kjenne at sluttevalueringen vil skje etter at jeg har forlatt India. 

Det er så mye vi forlater. Etter middag samlet vi oss på plenen her ved universitetet. Folk sang på en mengde ulike språk, viste dansetrinn i tradisjonelle danser, siterte dikt, fortalte historier fra sine kulturer, lo og spøkte. Det føltes som ingen av oss er klar til å skilles, og alle er opptatt med å maksimere gode minner og relasjoner i den tiden vi fortsatt har sammen. Å sitte her i den fløyelsmyke kveldsluften, høre de eksotiske lydene av lokale fugler og dyr, se månen og stjernene skinne ned på oss som deler gode opplevelser som venner, og føle at vi har delt noe unikt denne uken er magisk. 

Rett før middag gikk vi på tur rundt campus, så 2 antilopeliknende dyr, ugler, påfugler, en menge andre fugler, hare, hunder, og masse blomster som blomstrer etter et kraftig regnskyll tidligere i dag. Jeg har møtt på 2 av de 4 lokale firfisletypene, den ene som bor inne i hybelhuset og spiser fluer mm. Den andre krabaten møtte jeg på plena utenfor kaffebua på vei til frokost en dag. Han var ca 20 cm lang, lys brun, med kam på hodet og likte ikke at jeg stoppet opp for å se om han ville tas bilde av. Han skjøt seg opp på alle tær, reiste hale og hodekam. Jeg sa at jeg forstår ikke språket ditt, men tar budskapet og går. Det viste seg å være lurt, for dette var den eneste typen som er svært giftig og ikke bør provoseres. 

En av mine kollega hadde møtt en white viper (svært giftig slange) på sin morgentur på Campus. Dean fortalte da vi sto samlet på morgenen for å gå ut å plante trær om morgenen at en jente gikk og så på mobilen på tur mellom hybelhus og kantine en morgen. Hun tråkket rett oppå en whipe viper, som bet henne.

Når en er bitt er tid og begrenset blodsirkulasjon i kroppen kritisk. Hun gikk selv ned til kantinen for å fortelle at hun ble bitt, gikk så til skadestuen for så å bli fraktet til lokalt sykehus. Hadde hun kommet 5 minutter senere for motgift hadde hun dødd. India byr på farer og unike opplevelser.

For å få dem med deg må du være til stede i øyeblikket, reflektere kritisk over hva som skjer og hvordan forholde deg. Det er og kravene til deg selv i en god planleggingsprosess, om resultatene du ønsker skal være noe annet enn bidrag til bygging av luftslott.  

Dette tenkte jeg på da jeg gikk ut i dag tidlig for å plante trær for Tobias og Sebastian, mine barnebarn. På samme vis som jeg her hjemme alltid ser etter huggorm, var dette blikket på i det indiske ørkenlandskapet. Beredskapen ødela likevel ikke opplevelsen, og jeg følte meg trygg i følge med ansatte fra Universitetet og hundene på Campus som fulgte oss og vil varsle om farer. 

Om fremtiden vil, kommer vi sammen tilbake å sjekker om trærne vokser, eller barnebarna reiser alene når tiden er rett for dem. Inntil da har jeg sertifikat med plassering og lovnad fra Dean/Chief of Operations og en indisk venn om at de vil se etter trærne.  

Til lunsj hadde vi overraskende nok boller i karrisaus som var svært lik på smak det jeg er oppvokst med hjemmefra, der de fylte bollene her i nord ville vært fiskeboller. Til middag satte de frem en annen av min barndoms favorittretter: høne i karrisaus. Det er mer som forener enn skiller oss rundt på jorden❤️

Jeg kjenner at jeg ikke er klar for å monitorere prestasjonsmiljøet ennå. Ennå er jeg så integrert i opplevelsen og av å være her og nå, med noen sprekker mot livet etter. For å vurdere prestasjonsmiljøet uten bias må du ha avstand fra selve opplevelsen, og vurdere prestasjon mot det spesifikke prestasjonsmiljøet det skal fungere i. 

Skrevet av Ann-Heidi Paulsen Orvik. Alle rettigheter eies av Demokratitanken AS og er beskyttet av Åndsverkloven.