Denne oppgaven avgrenser seg til forståelse av handlingsrom og handlingskapasitet kommunereforminitiativet møtte i Sandøy kommune hos rådmannen. For å forstå hvordan jeg i rollen som rådmann valgte å arbeide med reformen må en vite konteksten kommunen sto i, kompetansen, viljen og evnen kommunen hadde for å møte prosessen. Dette både sett fra rådmannen sitt perspektiv som samfunnsplanlegger på den ene siden, og rådmannen som overordnet ansvarlig for forsvarlig drift på den andre siden. Planleggerens ulike roller, rolleforståelse og legitimitet i ulike roller og faser av prosessen er derfor relevant å trekke inn.    

Innledning 

En sammenslåing av kommuner er en upresis forståelse av prosessen, som organisatorisk, kulturelt, geografisk er å skape noe nytt – innenfor de juridiske rammene til den største kommunen videre. Det meste og det viktigste har ikke eksistert før, og må bli til i prosesser av planlegging eller tilfeldigheter. Det skal skapes noe nytt, og jeg har derfor valgt å se prosessen som en offentlig samarbeidsdreven innovasjonsprosess mellom mange ulike aktører lokalt og regionalt, innenfor nasjonale føringer.  

Å bygge en ny kommune er en strategisk prosess på alle nivåer fra det institusjonelle som peker på visjonen en ønsker å bli, den etterfølgende strategiske planlegging i hvordan gjøre det, den taktiske som forteller hva vi gjør og hvorfor, til den operative konkrete planleggingen i hvem gjør, hva, når, innenfor hvilke ressurser mm. Parallelt foregår det og en læringsprosess, der det en opplever underveis blir en form for læring og en læringsprosess som må styres slik at den underbygger det strategiske målet med prosessen. Disse prosessene skjer både på instrumentelt og kommunikativt nivå gjennom prosessen. Jeg drar derfor veksler på teori fra samarbeidsdreven og samarbeidsdreven innovasjon (Amdam, 2018) jf «collaborative planning» og «collaborative innovation» (Healey, 1997).  

Disse prosessene må styres. Hvordan styre dem påvirkes av hver enkelt aktørs egenforståelse for hva oppdraget er, hva lokal forståelse av egen situasjon og vilje til endring er, ressurser tilgjengelig i form av kompetanse, vilje til handling, økonomiske rammer, legitimitet til prosess og tro på behovet for endring og visjonen som skapes. Handling avhenger av den kompetanse som er i prosessen, og danner grunnlag for kognitiv kapasitet i form av evne og vilje til handling som organisasjon. Prosessen skjer ikke i et vakuum, frikoblet fra andre parallelle utfordringer i organisasjonen og samfunnet, og må slik ha fleksibilitet og kapasitet til å endres og tilpasses også dette underveis gjennom forhandlinger og prioriteringer. Prosessen er på alle nivå kontekstavhengig, og reflekterer makt og distribusjon av makt og legitimitet i gruppen.  Alle disse forståelser av muligheter, begrensinger, ressurser og verktøy utgjør sammen det strategiske rommet for handling og kapasitet i hver enkelt organisasjon og lokalsamfunn. 

Drøfting 

I en planprosess ligger det definisjons- og gjennomføringsmakt hos planleggeren til å definere hva som er utfordringene som skal løses, hva som er riktige kunnskapskilder og hvem som skal være deltakende i løsningsforslaget frem mot ferdig plan. Dette setter krav til selve læringsprosessen, heretter kalt planprosessen og planleggerens forståelse av utfordringene og mulige løsninger. Først og fremst må planleggeren selv defineres, og ansvaret plasseres med et legitimt mandat. Her ble hovedplanleggeren og prosessdesignansvarlig rådmannen i kraft av sin formelle rolle som leder av administrasjonen, og slik faglig ansvarlig for samfunnsplanleggingen i kommunen. Det er derfor nærliggende å dra inn egenskaper ved lederen og ledelse i den samarbeidsdrevne innovasjonsprosessen. 

Mandatet for prosessen er gitt fra nasjonalt og statlig nivå i form av instrumentelle rammer for prosesser, og med sterke føringer for den lokale prosessen. Spørsmålet som skal utredes er dypt politisk, og mandat for å starte arbeidet med reformen må komme fra kommunestyret. For at kommunestyret skal kunne gjøre slikt vedtak må sak fremmes av rådmannen. Saken må liste de argumenter som taler for å starte arbeidet, og gi en skisse for hvordan arbeidet tilrås gjennomført inkludert rolleavklaringer mellom politikk og administrasjon når f.eks henvendelser fra andre kommuner rettes om sammenslåingsalternativ. 

I omstillings- og kommunereformprosessen måtte mange ulike aktører få tilgang til relevant kunnskap slik at de kun agere formålstjenlig i egen rolle og som samfunnsplanleggere i sine roller. Kunnskapsbehovet var i hovedsak likt om personlig rolle var posisjons- eller opposisjonspolitiker, tillitsvalgt, kommunalt ansatt, leder av kommunalt tjenesteområde eller som innbygger på innledende stadium, mens dette ville utvikle seg svært forskjellig jo lengre ut i prosessen en kom («Sandøy kommunestyre, sak 14/ 15, 22.05.2014, Sluttrapport Prosjekt Spareplan» og «Informasjons- og medvirkningsplan, kommunereformprosess 2014-2016»). 

Hvert lokalsamfunn og kommune konkurrerer innbyrdes med å bli sett som aktiva viktige å bygge videre på i den nye organisasjonen og helheten. I denne konkurransen kan det være skillelinjer mellom det en fagligadministrativt mener er god praksis for ønsket samfunnsutvikling, og politiske interesser. Partenes opplevde legitimitet hos hverandre blir avgjørende for kapasiteten de har til å styre godt sammen gjennom en slik prosess. 

Lokalpolitisk kan det være frykt for lokale tilbud om faglige hensyn veier tyngst. Et slikt eksempel kan være størrelse på skoler og barnehager for å ha en rasjonell, økonomisk drift med tilstrekkelig differensiering av pedagogisk tilbud til de ulike aldersgrupper. Slike hensyn gjør at barna samles i større enheter, og i grisgrendte strøk medfører dette økt logistikkbelastning på alle aktører, det blir færre skoler/ barnehager rundt om, med påfølgende tap av fagkompetanse og lokale arbeidsplasser som er vanskelig å forsvare politisk. Makt om hva som er problemet, for hvem, hva løsningene kan og skal/ bør være, for hvem skaper mye energi, maktkonfrontasjoner og avmakt som må styres og ledes integrert i planprosessen. Hva som er riktig kompetanse, kompetansekilder og legitimiteten til de eller dem som leverer kunnskapen er avgjørende for hvor godt klima og oppslutning om prosessen en får, og ikke minst legitimitet til sluttresultatet for å virke i tråd med målsettingene. 

For å rigge strategiske prosesser i en politisk virkelighet må en forstå sin virkelighet, og gjøre seg kjent med den framtid som ønskes realisert best mulig. Denne kunnskapen blir styrende for alle etterfølgende handlinger og forståelse av mulighetsrom. Forståelse av ulike former for kunnskap, valg av relevante kunnskapskilder og organisering av læringsprosessene blir viktige grunnelementer i planleggingsprosessen for å skape kapasitet for endring. Faktisk endring er summen av kompetanse, vilje og kapasitet/evne hos de involverte. Planlegging er halve jobben (Skirbekk, 2015), identifisere ressursene og setter disse i system for maksimering av resultat.  

Det er en komplisert virkelighet som skal forstås, med mange ulike aktører og systemer involvert. Det er derfor lagt til grunn en multiaktør- og multisystemforståelse for å få frem denne kompleksiteten. Innovasjon er et begrep som benyttes noe ulikt i ulike kontekster. Begrepet er nært knyttet til økonomisk utvikling etter Joseph Schumpeter (1934).  Schumpeter sier innovasjon er nye kombinasjoner i form av introduksjon av nye produkt eller tjenester, nye produksjonsmetoder, inntrenging i nye markeder, utnytting av en ny type råvare eller halvfabrikat eller ny organisering i eller av ei næring. Han generaliserer definisjonene til å være relevant for alle næringer og sektorer. Mulgan og Albury (2003:3) definerer «vellykket innovasjoner i offentlig sektor er å skape og å sette i verk nye prosesser, varer og tjenester, og å sette i verk nye leveringsmetoder som fører til vesentlig forbedring i produktivitet, effektivitet og kvalitet». 

Kommunereformen kan forstås som innovasjon innen samfunnsstyring og tilpasning av styringskjede og organisering til løpende samfunnsutvikling. «Samfunnsstyring handler i et historisk perspektiv om makt, territorium og politisk administrativ orden som utvikler og endrer over tid (Amdam og Veggeland, 2011, s. 13). Innovasjon i det offentlige kan sees ulikt av skiftende politiske aktører, ha ulike formål og ulik vektlegging av formål, mål, midler og resultater. Ideologisk har ikke det offentlige økonomiske mål som sin primære målsetting i et demokrati. Det fremste formål med all offentlig virksomhet i en demokratisk stat er å fremme kvalitet i form av demokratiske verdier, bærekraft mm.  I kommunereformen er det listet fire nasjonale hovedformål med reformen som kan oppsummeres som krav til bedret effektivitet, produktivitet og kvalitet, samt kapasitet til ny arbeidsdeling mellom stat og kommune (St.meld nr 14, 2014-2015). Reformens formål kan slik illustreres i figuren under (Amdam, 2017, s.51).

Figur 1: Offentlig innovasjon illustrert som vist i figuren til Amdam (2017, s.51) 

Kan regioner og bedrifter sammenliknes som innovasjonssystemer?  Lawson (1999, s.158) sier regioner, som bedrifter, er samlinger av kompetanser som kommer fra sosial samhandling. Regioner må utvikle og forvalte ressurser og kompetanser for å oppnå konkurransefordeler. Lagendijk (2003) sier «Regionens evne til å konkurrere er uløselig knyttet til sine unike ressurser og geografisk nærhet er viktig for å dele og kultivere disse. Krugman (1996) sier derimot at «Sammenlikning av bedrifter og regioner for å se på konkurranseevne er problematisk». «Regioner virker ikke som bedrifter som må utkonkurrere andre bedrifter for å overleve, og det finnes ikke en måte for regioner å konkurrere på». Kommuner og regioner er politiske konstruksjoner, underlagt folkestyring som ikke kan gå konkurs eller drifter etter bedriftsøkonomiske kriterier for overskudd. Det er slik politiske rasjonaliteter som gjør seg gjeldene i styring av regioner, og i den grad konkurranseevne er relevant er dette i form av bærekraftperspektiver, bosettings- og næringsattraktivitet for fremtidig regional overlevelse, vekst og verdiskaping.  

I offentlig planlegging og styring er ikke all kunnskap eller handling legitim. Suchman (1995) sier at «legitimacy is a generalized perception or assumption that the action of an entity are desirable, proper, or appropriate within some socially constructed system of norms, values, beliefs, and definitions”. Rasjonalitet er å kunne handle på en måte som står seg mot kritikk. Enhver handling reiser et kunnskapskrav om formål og resultat som gjør at rasjonaliteten kan evalueres (instrumentell rasjonalitet). Når mennesker grunngir sine valg, kan andre vurdere hvor fornuftig argumentene er, og dermed eksisterer det også en intersubjektiv målestokk for rasjonalitet (kommunikativ rasjonalitet). 

Alt etter hvilket politisk formål samfunnsstyringen ønsker å realisere, vil det konkrete innovasjonsarbeidet påvirkes i form av hvem som oppfattes som relevante aktører, hva som er relevante kunnskapskilder og prosesser, samt legitime handlinger i alle deler av innovasjonsprosessen.  

I samfunnsplanleggingen integreres samfunnsstyringen med de lokale interesser for danning av regioner (Keating, 1996). Samfunnsplanlegging er en kontinuerlig kamp om kunnskap og handling mellom interesser og maktgrupper i (stor)samfunnet, og som samfunnsutvikling nedenfra bygd på solidaritetsskapende handling, kommunikasjon og argumentasjon innen mobiliserende grupper og samfunn (Amdam, 2017). 

En planleggingsprosess er en læringsprosess, med formål å samle sammen, gjøre tilgjengelig og legitimere relevant kunnskap om problemstillinger som må løses for at individer, organisasjoner og samfunn skal kunne endre seg fra oppfattet nåsituasjon til en ønsket fremtidig felles posisjon. Vi fortolker de fragmenter av historien vi kan se ut fra vår nåværende viten, og vi trekker ut de sider ved forhistorien som vi kan anvende i dag (Knill 2001, Veggeland 2009). Trekk ved fortiden trekker vi med oss inn i fremtiden gjennom planlegging og handling, slik at fremtidens strukturer hviler på en stiavhengighet (Knill 2001, Pierson 2004) og er slik helt eller delvis et kontinuum fra fortiden.

En region defineres ulikt for ulike personer og kontekster, og kan ta utgangspunkt i fellesinteresser som geografisk avgrensing, sosiale eller kulturelle karakteristika, økonomiske interaksjon eller institusjonelle eller styrbare jurisdiksjonsbaserte avgrensinger. De fem kommunene er allerede integrerte i felles organisering på regionnivå, som f.eks. felles drift av ulike kommunale tjenester, felles bo- og arbeidsmarkedsområder, statlige tjenesteområder mm. Ved sammenslåing har de en befolkningsstørrelse, geografisk utstrekning og næringssammensetting som i stor grad kompletterer og gir innbyggerne helhetlige tjenester innenfor sin nye kommune i tråd med Stortingets målsettinger, og utgjør en klart avgrenset region. Kommunen fungerer og som et nytt regionalt innovasjonssystem.    

Et regionalt innovasjonssystem beskriver sammenhenger mellom forhold som kan fremme og hemme innovasjonsaktivitet og utvikling i kommunene med sine eksisterende partnere, organisasjoner, nettverk og strukturer som utgjør den nye regionen. Innovasjonssystemet består av to delsystemer. Det ene er kommunene og den andre den kunnskapsmessige infrastrukturen i regionen, og forhold som bidrar til samspill mellom disse systemene. Den kunnskapsmessige infrastrukturen dannes av alle utdannings-, forsknings-, teknologi- og næringsutviklingssenter i regionen. Innovasjonsaktivitet i regionen øker og forsterkes om det skjer flyt av kunnskap på ulike måter mellom de ulike delsystemene og aktørene.  Dette er og uttrykk for «institusjonell tykkelsen» i form av overlappende sosiale felt, som bidrar til å støtte og integrere lokalsamfunnene i den nye kommunen og i nye organisasjonsstrukturer. 

I innovasjonssystemet legger en vekt på erfaringsbasert, taus og situert kunnskap som er vanskelig å kodifisere og slik overføre over store avstander, og sosiale og kulturelle forhold som øker kunnskapsflyt og samarbeid mellom regionale utviklingspartnere. Ved å identifisere kunnskap og læring på lokalt nivå, ses regionen som lagre av kunnskap og ideer, som gir regionalt innovasjonssystem infrastruktur som letter strømmen av kunnskap, ideer og læring (Florida, 1995). Regionens evne til å konkurrere blir uløselig knyttet til disse unike ressursene, og geografisk nærhet er viktig for å dele og utvikle dem (Uyarra, 2007). Særlig viktig i regionen er tilstedeværelse av visse sosiale og kulturelle faktorer som tillater informasjonsdeling og diffusjon av innovasjoner fra lokalsamfunnene til politisk styre og vice versa. Her inngår ikke-fysiske ressurser, nærhet og relasjonell kapital som viktige sosiale faktorer. 

Å bygge en ny kommune av fem eksisterende kommuner, med egne innovasjonshistorier, tradisjoner, maktstrukturer, kunnskapskilder og ulike aktører i løpet av fem år fra tanken ble tenkt til kommunen skal være i funksjon er krevende. Nye Ålesund kommune blir et verktøy for samfunnsstyring, og er slik en tilpasning av organisering til løpende samfunnsutvikling og i tråd med Stortingets føringer for makt, territorium og politisk administrativ orden som utvikler og endrer seg over tid. I denne reformen kommer fem eksisterende kommuner med ulike kjennetegn og kulturer sammen for å danne en ny kommune som vil fungere som en integrering av mange ulike regioner i dag. Med seg i prosessen har de statlige styringssignal i form av Stortingsvedtak som møter lokale forventninger fra sosial mobilisering i lokalsamfunnene. Hva som er og blir begrunnelsene for regiondanningen er slik i brytning, mellom de ulike forventningene og hvilke aktører som får gjennomslag for sine synspunkt i prosessen og hvilken kontekst en til enhver tid er i.

Denne reformen skjer hovedsakelig gjennom endringer i offentlig byråkrati og folkevalgt metastyring, i styringslinjen fra Stortinget til politisk ledelse i kommunene. Hvor fokuset ligger, og hva som gis fokus og kapasitet, er i stor grad opp til den lokale mobilisering blant borgerne selv gjennom lokale medvirkningsprosesser, og den kunnskap og de politiske ambisjoner aktørene som driver prosessen lokalt selv har om mulighetsrommet. Mennesket sin handlingskapasitet er stiavhengige. Vi basere våre handlinger på det vi vet og kan noe om. Sannsynligheten for at reformen i størst grad vil søke å videreføre mest mulig av det en kjenner tilpasset ny kontekst er stor, og mest sannsynlige utfall på kort sikt da endringsarbeid er kapasitetskrevende i tid og ressurser. 

For å realisere de fire målene satt av Stortinget og avtalt av kommunene i Intensjonsavtalen, må Fellesnemnda ta aktivt standpunkt til hvordan de vil styre sine lokalsamfunn, og bruke sine ressurser. Her ligger det til dels store ideologiske ulikheter mellom de politiske partiene, ulike borgerinteresser, næringsinteresser og mellom f.eks. interessene til periferi kontra sentrum. For å arbeide demokratisk og legitimere kunnskap, prosesser og løsninger vil de politiske aktørene trenge utvidelse av egen kapasitet for forståelse gjennom involvering av borgere og fagfolk som de vanligvis ikke inkluderer i slike prosesser. Disse kan bringe inn ny kunnskap om forståelse av utfordringene, løsningsalternativer inkludert innovasjonsprosesser.

 I den nye kommunen sier de at de vil løse utfordringene ved å arbeide gjennom nettverk- og partnerskap med næringsliv og frivillighet, og ha et godt og tillitsbasert samspill med innbyggere, frivillige, næringsliv, administrasjon, tillitsvalgte og politikk. De skal utvikle ny politikerrolle og nye former for politikkutforming, og ha tverrfaglig og nettverksbasert organisering av administrasjon og tjenester, samt være foregangskommune i digitalisering og teknologibasert utvikling av tjenester. Politikerne og administrasjonens roller og makt endres, i en stadig nydefinering i møte med ulike samfunnsinteresser og styringsmodeller. 

Enhver endring er forskyving av makt og ressurser fra noen til andre. Forekomst av makt og handtering av denne er viktige element i enhver endringsprosess (Lukes, 1974). Makt i planlegging som samordning kan forstås som: makt definerer relevant kunnskap, legger føringer for handling, mens planlegging som samhandling kan forstås som: kunnskap definerer relevant makt, gir grunnlag for handling. Slik makt kan både være å sette problem på dagsorden, til å gjøre vedtak og gjennomføre vedtak samt å bestemme regien på planprosessen og innholdet i denne, eller la være. Makten vil ha ulik rasjonalitet (Flyvbjerg, 1991) hos de ulike aktører og som del av de ulike faser av prosessen, og må håndteres aktivt som del av prosessen for å være konstruktiv (Forester, 2012). Med så mange ulike interesser og vesentlige endringer i spill, må det påregnes at makthåndtering blir en vesentlig del av planprosessen på organisasjons-, lokalsamfunns- og overordnet kommunestyrenivå. 

En begrensing i dette er kapasitet, en annen er kunnskap tilgjengelig for aktørene. Når det gjelder kapasitet har Stortinget gitt kommunen store engangstilskudd til å dekke de ekstraordinære kostnadene med å utrede, bygge kapasitet og kunnskap samt implementere nye innovasjoner. Enhver innovasjon som bedre løser samfunnsoppdraget til kommunen mer effektivt, øker produktiviteten eller kvaliteten har og en alternativ pris i form av frigjøring av ressurser til annen bruk for fellesskapet i alle år etter at den er tatt i bruk. Organisasjonen inneholder slik de kapasiteter i bemanning og kunnskap nødvendig for å realisere de politiske viljer. Den har og den nødvendige politiske makt til å prioritere mellom sine viljer der midlene ikke strekker til. Hva som gis prioritet til enhver tid bestemmes av sosial mobilisering i møte med politiske allianser og makt. 

Innovasjoner begynner ved at behovet for endring er erkjent. Vår erkjenning baserer seg på vår kunnskap om hva som er problemet, et utvalg av mulige løsninger, og identifisering av manglende kunnskap. Videre finnes det en vilje til å søke å dekke gapet gjennom å sette i verk nye tiltak. Hva de nye tiltakene skal være og i hvilken grad dette vil være å reformulere behovet, virkemidlene eller løsningen er ukjent. Hva vi etterspør avhenger av hva vi vet eller innser vi trenger å vite mer om. Hva vi vet noe om, avhenger at formell kompetanse og erfaringer fått langs de stier vi har gått. Det er en subjektiv og individuell kapasitet som hver enkelt person som medvirker i prosessen bringer inn og lar være kollektivt tilgjengelig for utforskning gjennom kodifisering og dialog. Resultatene av våre innovasjonsprosesser vil derfor avhenge av hvem vi involverer i innovasjonsprosessen ut i fra den kunnskap og de erfaringer de bringer inn, og hvordan de lar sin kunnskap kommer til uttrykk og til bruk i prosessen.

 I offentlig planlegging og styring kreves det at kunnskap og handlinger er legitime ved å være ønskede, skikkelige og tilpasset et sosialt konstruert system for normer, verdier, tro og definisjoner. Det er slik en kontekst og tradisjon rundt planprosesser for både hva, hvordan og hvem som gjør hva og med hvilket formål i planprosesser, som samlet skaper legitimitet til resultatet og innovasjonsprosessen som så dann. Enhver handling og kilde må fremstå som rasjonell i sin kontekst for å få tilslutning. Innovasjonsresultatet vil slik også avhenge av hvem som gjør hva, til hvilken tid i prosessen fra ide til vellykket innovasjon tatt i bruk.  

Den nye kommunen oppstår ikke av intet. Den skal bygges, utvikles og innoveres fra de gamle kommunene, og den kollektive kunnskap hver enkelt organisasjon og lokalsamfunn er og har vært. De involverte aktører representerer slik potensielt svært ulike tradisjoner, normer, verdier, tro og definisjoner i prosessen, og henter hjelp i form av kunnskapsgrunnlag fra potensielt like forskjellige administrative støttesystem. Samfunnsplanlegging er en kontinuerlig kamp om kunnskap og handling mellom interesser og maktgrupper, både internt i heterogene organisasjonen og i et svært heterogent storsamfunn. I denne prosessen må det gjøres en mengde valg underveis der noens interesser vinner frem på bekostning av andres. Noens lokale særtrekk, styrker og lokaldemokratisk tradisjon vinner ikke frem, og den rasjonalitet som uttrykkes får ikke fellesskapets støtte. Dette kan vekke såre følelser og motstand. 

Innovasjon i det offentlige kan defineres ulikt av skiftende politiske aktører, men ideologisk har ikke det offentlige økonomiske mål som sin primære målsetting. Økonomisk rasjonalitet har likevel en egen tyngde i offentlig styring, da finansieringen av det offentliges virksomhet er gjennom skatteseddelen. Oppslutningen om demokratiet vil i ytterste konsekvens avhenge av at borgerne synes dets virksomhet er verd skatten en betaler. Kostnadene og risikoen som følge av innovasjoner, alle mulige konsekvenser i alle faser av innovasjonsprosessen og ved implementering er ukjent, og utgjør samlet rammene for vår risikovilje til å støtte innovasjonen. Jo større risiko oppleves, jo vanskeligere å få støtte for et tiltak på alle nivå av beslutningstakere.  

Konklusjon

En sammenslåing av kommuner kan se enkel ut på overflaten. De styres fra staten på samme vis, og har det samme formål etter lov og sedvane å styre etter. Kommunene har avtalt å ta vare på god forvaltningsskikk. Om dette kan forstås som å styre etter lov, sedvane og rettsikkerhetsverdier kan dette virke som svake ambisjoner. For de fleste borgere fremstår det som en selvfølge at kommuner styres slik. Hvordan vi forstår lovverk avhenger av egen kunnskap og de ressurser vi har til rådighet. Det kommunale selvstyret åpner for lokalt skjønn, og grensene for kompetanseutøvelse kan være ulikt fortolket eller praktisert. En etablering av ny praksis vil kreve relevant fagkunnskap i form av profesjonalisering, trolig virke sentraliserende på delegasjoner, reduserer rommet for lokal praksis og maktutøvelse, og øke rettsikkerhet og likebehandling for brukerne. 

Kommunene har ulik forvaltningskultur, fra de som styrer etter streng mål- og resultatstyring med helhetlig ledelse, til de som styrer som best de kan med store fullmakter for lokal praktisering gitt fagprofesjoner, og lite enhetlig ledelse.  Fokuset i demokratiske styrte organisasjoner med begrensede ressurser er ofte å produsere et minimum av resultater gitt de ressursen en har, innenfor en ramme av forståelse av lovverk og politiske signaler. Politisk styre har ofte fokus på produktivitetsfaktorer, virksomheten selv på effektivitetsfaktorer. Lovens overordnede formål om kvalitetsfaktorer kan i slike prosesser forsvinne, til like med de store samfunnsformålene/ verdiene. Dette dilemmaet er til stede både i store og små kommuner, og i alle typer fag/ profesjoner/ tjenester i varierende grad. Jo mindre helhetlig ledelse, jo mer åpner dette for individuelle tolkninger av hva som skal prioriteres av den som løser oppgaven eller styrer innovasjonsprosessen.

Alle disse kulturer og faktorer spiller inn og er med når kommunene danner et regionalt innovasjonssystem. Arbeidet baserer seg på det de har vært, og det de ønsker å bli. Det regionale innovasjonssystemet beskriver sammenhenger mellom forhold som kan fremme og hemme innovasjonsaktivitet og utviklingen for kommunen, og de kommunale virksomhetene i den nye kommunen. I dette å identifisere betydningen av lokalisert, kollektiv læring i stimulerende nettverk, virkningene av spesifikke og allmenne kulturelle og institusjonelle faktorer, spesifikke og lokale identiteter, lokaliserte læringsprosesser, og unike regionale ressurser og kompetanser med egenskaper som kan tas i bruk for å styrke hele den nye kommunen. Hvilken form disse ressursene har vil være ulik. Formålet er å påvise dynamikken i kommunal utvikling og effekt på den samlede kommunale økonomien. 

Kommunene vil arbeide i partnerskap, identifisere og bygge på de enkelte lokalsamfunn sine særtrekk og styrker, samhandle på tvers og inkludere flest mulige i sin utvikling. Dette er et kapasitetskrevende nybrottsarbeid, som bla. krever nye strukturer for ledelse, legitimitet, tilgjengelige tids- og deltakerressurser, arbeidsmetoder, dokumentering av kunnskap og beslutningsadferd for å virke. 

Arbeidsformene er i stor grad basert på ikke-fysiske ressurser som geografisk nærhet, relasjonell kapital og tillit. I produsert kunnskap fra slike prosesser ligger det trolig stort potensiale for samfunnsinnovasjoner. For å realisere potensialet må denne kunnskapen og arenaene de skapes på, bli tilgjengelig for institusjoner som har kompetanse og kapasitet til å arbeide videre med behovene til innovasjoner er tatt vellykket i bruk. Dette er en konstruksjon som må etableres for dette formål innenfor det regionale innovasjonssystemet.

Bibliografi

Amdam, J. o. (2011). Teorier om samfunnsstyring og planlegging. Oslo: Universitetsforlaget .

Amdam, R. (2017, 11. 24.). 3.4 Repitisjon . Regional planlegging og utvikling. Repitisjon IPA 301. Samling 3, dag 4. Volda, Møre og Romsdal , Norge: Høgskulen i Volda.

Amdam, R. (2017, august). Ei samansett grunngjeving for planlegging . IPA 301, Samling 1, dag 4. Førelesing. Volda, Møre og Romsdal, Noreg: Høgskulen i Volda.

Amdam, R. (2017, September). Innovasjoner, entrepenørskap og regimer i regionalpolitikken . IPA 301, Samling 2, dag 1. Førelesing. Volda, Møre og Romsdal, Noreg: Høgskulen i Volda.

Amdam, Roar «Klokskap og leiarskap i samarbeidsdriven innovasjon, 2018». 

Asheim, B. &. (2005). ‘Knowledge bases and regional innovation systems: Comparing Nordic clusters. Research Policy. Vol. 34, No. 8, 1173-1190.

Breschi, S. &. (1997). Sectoral systems of innovation: technological regimes, Schumpeterian dynamics and spatial boundaries. I C. (. Edquist, Systems of Innovation. London: Pinte.

Det kongelige Kommunal og moderniseringsdepartementet. (2014). St.meld 14 (2014-2015) Nye oppgaver til større kommuner. Oslo : KMD.

Det Kongelige Nærings- og fiskeridepartementet . (2008). St.meld 7 (2008-2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge. Oslo: Departementenes servicesenter.

Florida, R. (1995). Toward the learning region’. Futures, Vol. 27, No. 5, 527-536.

Flyvbjerg, B. (1991). Rasjonalitet og makt II, kap 10. København: Akademisk forlag .

Forester, J. (2006). Making Participation work when Interests Conflict. Journal of the American Planning Association, Autumn 2006, Vol. 72, No. 4, ss. 447-456.

Howells, J. (1999). Regional systems of innovation? I D. H. Archibugi, Innovation Policy in a Global Economy (ss. 67-93). Cambridge: Cambridge University Press.

Keating, M. (1997, 12. 1.). The Invention of Regions: Political Restructuring and Territorial Government in Western Europe. Environment and Planning C: Politics and Space. Volume: 15 issue: 4 , ss. 383-398.

Krugman, P. (1996). Pop Internationalism. Cambridge, MA: MIT Press.

Lagendijk, A. (2003). Towards conceptual quality in regional studies: the need for subtle critique. Regional Studies, Vol. 37, No. 6-7, 719-727.

Lawson, C. (1999). Towards a competence theory of the region. Cambridge Journal of Economics, Vol. 23, 151-166.

Nye Ålesund kommune styringsgruppa. (2017, 12 13). Intensjonsavtale Nye Ålesund kommune. Hentet fra Nyealesund.no: http://nyealesund.no/images/Dokument/Styringsgruppa/Intensjonsavtale_juni_2017_signert_.pdf

Schumpter, J. (1934). The Theory of Economic Development. London: Routledge Library Editions.

Suchman, M. (1995). Managing legitimacy: Strategic and institutional approaches. Academy of Management Review nr 20, 571-610.

Uyarra, E. (2008, 6. 6.). Key dilemmas of regional innovation policies. Hentet fra Innovation: The European Journal of Social Science Research: http://dx.doi.org/10.1080/13511610701707383

Skrevet av Ann-Heidi Paulsen Orvik. Alle rettigheter eies av Demokratitanken AS og er beskyttet av Åndsverkloven.