Hvordan formes en til ledelse?

Min påstand er at det viktigste arbeidet du gjør før tilsetting i en offentlig topplederstilling, er å bli godt kjent med deg selv og hva du står for som menneske og leder. Er du bevisst dette kan du i bedre grad tilpasse ditt lederskap til utfordringene. Del gjerne dine refleksjoner med meg per mail eller ring meg om du ønsker meg som rådgiver/ coach i eget lederskap.

Large bilde sm%c3%a5jenter

Tillit er viktig for meg, og er limet i all verdiskapende samhandling. For meg bygges tillit gjennom at forventinger avklares og vi er tydelige ovenfor hverandre, også når ting oppleves vanskelig. Jeg har tenkt på dette med tillit i starten av et nytt forhold, og hvor viktig dette er for at en klarer å skape noe sammen. For at du skal kjenne meg bedre, og vite hva du kan forvente av meg vil jeg starte med å dele litt av min historie med deg. 


Alle er vi et produkt av stien vi har gått, de mennesker, bøker, teorier og erfaringer vi har gjort på vår livsvei. Jeg håper du får inspirasjon til å skrive din historie og se din vei inn i lederskap. Kjenner du veien din, og dine verdier kjenner du og hvem du er med styrker og svakheter. Kjenner vi våre styrker og svakheter kan vi bruke disse og forsterke vårt lag i samspill med andre i hverdagen.


Jeg ble født som eldste barn i en søskenflokk på 3, født som perler på en snor fra 1971 til 1974. At jeg var blitt til ble oppdaget på den karibiske øya Curacao, etter en iherdig sjøsyke som ikke ville gå over. Min tilstedeværelse kom overraskende på mine foreldre som begge seilte utenriks i handelsflåten. At jeg har hatt og fortsatt har vidfarne foreldre med kjennskap til hele verden, har gitt meg trygghet til at livet kan leves godt på svært ulike måter og i ulike former, og mot til å reise selv, og være åpen for andre sin ulike organisering av liv og hverdager.


Jeg vokste opp i ei lita nordnorsk bygd, på et slektstun der både mine besteforeldre, en tante med familie og min egen familie bodde innen 100 meter. Den lille verden hjemme ble raskt supplert. Jeg og den jevngamle nabojenta ble venner i en alder av 1,5 år, og supplerte vår gjeng med 5 jenter til i første klasse på barneskolen. Denne gjengen utgjør fortsatt fundamentet i mitt liv 40 år etter. Siden har mange nye venner i form av studievenner, naboer og kollega kommet til. Kjærligheten har og listet seg over min livssti noen ganger, og siden 1993 har jeg vært gift med han som jeg presenterer som min ektefelle fra første ekteskap. Vi har skapt oss en egen familie, med våre barn og svigerbarn, barnebarn, svigerfamilie og nye nettverk. Familie og venner danner grunnmuren i mitt liv. Er det ikke rart hvor mye en tørr om en bare føler en står støtt, og blir verdsatt for den en er? 


Noen mennesker følger deg lenge og noen skilles en fra over tid når møteplassene er for sjeldne. Jeg har ingen som jeg kvier meg for å møte igjen. Når det gjelder brutte relasjoner som følge av at jeg har tatt upopulære avgjørelser som leder, er jeg sikker på at jeg gjorde det som var rett etter det ansvar jeg hadde, og for meg er ingen fiender. Det å leve med at "alle til lags kan ingen gjera, slik har det vore og slik vil det alltids vera" er en ferdighet jeg har måtte lære over tid. Hvordan er dette relevant for deg, tenker du kanskje? Jeg tenker at det at du vet at jeg har gode og langvarige relasjoner i mitt liv forteller dette deg noe om meg, hva jeg setter pris på og hvordan jeg lever.  


Min vei til ledelse går gjennom sterke forbilder i familien. Mamma lærte meg tidlig verdien av relasjoner, og at alle har noe i sine liv som gjør at de kan trenge noe fra andre. Hjemme pusset vi opp kjøkkenet, og vi skulle få fliser for første gang. Innleid ble en kar som hadde rykte på seg til å være flink til dette - om han holdt seg edru. Han hadde hatt det vanskelig en tid, men virket nå til å ha kommet seg på føttene igjen.  Mamma bestemte at han skulle gjøre jobben. Flisleggeren kom og ting utviklet seg bra til det sto igjen 1 meter av veggen. Mannen var forsvunnet før mamma kom hjem, og vi barna var bekymret for hvordan dette skulle tas. Min mor kom hjem, konstaterte det åpenbare og ringte til flisleggeren. Hele samtalen var kun uttrykk for omsorg for han og hvordan han hadde det, og takk for arbeid utført. Ikke en gang ble det gitt kritikk for kvaliteten på arbeidet, krav om reparasjoner eller penger tilbake. Da samtalen var over var jeg svært forundret. Skulle vi ikke rive og reparere flisene? Min mor sa da at flisene ville fungere etter intensjonene for hennes bruk, mens mannen aldri ville prøve på nytt om han hørte at vi rev ned det han hadde skapt eller fordømte han og hans arbeid. Han hadde ingen penger å betale tilbake med, eller andre tjenester han ville føle hadde noen verdi for oss å få.  Det viktigste vi kunne gi han var en takk for at han hadde prøvd, og en anerkjennelse for det han hadde gjort, og håpe at det ville være nok til at han ville stå opp flere dager og gjøre sitt beste. Det var hennes ansvar at han hadde fått tilliten. Han hadde ivaretatt den som best han kunne, og gjennom dette var det hennes plikt å bygge på det og ikke rive han ned. Alle trenger vi noen som ser oss, verdsetter det vi bidrar med og forsøker å løfte oss til større mestring. Denne episoden lærte meg at ansvar er noe du har, og krever at du aktivt tar stilling til i smått og stort som hender i ditt liv. Du må ha fokus på oppgaven som skal løses, og se den mot sitt formål, og ikke minst ta vare på flokken din - menneskene rundt deg mens du gjør dette. Min mor lærte meg tidlig om verdibasert lederskap.  


Min mormor hadde et standarduttrykk som og har fulgt meg som en rettesnor i mitt liv. Hun brukte å si "der det ikke er mer, skal du ikke vente mer, og du kan heller ikke holde det mot noen at de ikke kan eller klarer mer. Mener du noen gang at du forstår, kan eller klarer mer enn andre, er det ditt ansvar at du ikke utnytter situasjonen på den andres bekostning". En gang spurte jeg henne om det ikke var stygt å tenke om andre at jeg var bedre enn dem. Hun svarte da at hun hadde ikke sagt noe om at den som kan, forstår eller klarer mer er bedre enn andre. Hun hadde kun sagt at den som er seg bevist at den har mer ressurser som kan tas i bruk i en situasjon, har et ansvar for å bruke dette på en måte som ganger både seg selv og den andre. For meg er dette sosialt ansvar i praksis, etisk refleksjon og grunnlag for medmenneskelighet og tålmodighet i møte med andre mennesker med ulikt utgangspunkt for handling. Her ligger og min grunnmur for å arbeide med samfunnsutvikling og demokrati. 


Det bringer meg over til min farmor. Ingen i min familie er spesielt religiøse. Sommeren vi barnebarna fylte 7 år fikk vi i presang en måned alene uten foreldre og søsken i Vesterålen. Det var paradis på jord. Min sommer var og et søskenbarn fra Sørlandet 7 år, og der sammen med oss. Vi gjorde en del som ikke var like gjennomtenkt. Etter et besøk hos noen eldre naboer av henne utkledd i filler og der vi bare snakket babbel, tok hun oss til side og lurte på hva vi hadde tenkt med dette besøket. Jeg prøvde meg med at vi hadde aldri hørt at det var regler mot å kle seg ut, gå på besøk og snakke uforståelig babbel til naboer. Hun svarte oss at i livet trenger en ikke regler for alt som er lov og ikke lov. En trenger kun et speil. Når dagen var over skulle vi se oss selv i speilet. Om vi ikke klarte å se oss selv i øynene mens vi tenkte gjennom hva vi hadde gjort eller vært for andre en dag, eller når vi planla noe, så hadde vi svaret på om dette var lurt eller ikke å gjøre. Denne øvelsen gjør jeg fortsatt 40 år etter. Det å ta ansvar, å stå til rette for det en gjør både ovenfor seg selv og andre er en konsekvens av denne læringen. I mitt liv har jeg som fagansvarlig, barn, ungdom, arbeidstaker, politiker, toppleder og som tillitsvalgt møtt trusler, vold og seksuelt motiverte krenkelser og vet hva det gjør med menneskers helse og livsutfoldelse. Jeg har nulltoleranse for vold og trusler i ethvert miljø, og mener at dette ikke kan tolereres på noen måte i et arbeidsmiljø og et samfunn.


Å ty til trusler og vold ses av meg som den ultimate illojalitet mot demokratiet, menneskerettighetene og enkeltmenneskers ukrenkelighet. Jeg legitimerer derfor gjennom mitt lederskap aldri slike handlinger og mennesker. Enhver med slikt handlingsmønster mener jeg ikke kan utføre arbeid for det offentlige, da de ikke har vist seg personlig skikket til å ivareta den tillit de gjennom sin stilling og rolle skal forvalte på vegne av fellesskapet. I valget mellom å legitimere vold og trusler, eller mennesker som utfører slike handlinger, vil jeg velge å gå av som leder hver gang. Jeg skal kunne se meg selv i øynene hver dag, og å slippe slike mennesker som ikke har større evne til selvledelse og empati løs på andre legitimert av fellesskapets makt er utenkelig for meg. 


I demokratiet har vi rettsikkerhetsverdier som er lovfestet, og som forventes praktisert. En av mine såreste og hardeste læringer som del av offentlig forvaltning er at lover og regler fungerer bare så lenge de som forvalter makten på stedet forplikter seg til disse, og holder dem høyest når det er kollisjoner mellom interesser. Du tenker kanskje at i en demokratisk styrt, lovregulert stat, med politimyndighet og offentlige tilsynsorganer så er dette en selvfølge. Hadde det vært slik, hadde vi ikke trengt korrupsjonsregler og habilitetsregler. Heller ikke dette er nok, om det ikke finnes en vilje til å fremme disse av de som innehar makten. Av etiske problemstillinger er slike saker de som for meg er mest krevende. Det offentliges fremste formål er å forvalte tillit gjennom folkevalgt styre og demokratisk fordeling av knappe ressurser, og da kan ikke slik praksis forsvares eller legitimeres. Som administrativ leder har du ansvar for dette så lenge du står i posisjon, og gjennom å stå i posisjonen legitimerer du alt som skjer på din vakt. Som politisk leder har du uavgrenset ansvar for dette, og hvilke verdier som den organisasjon du er med på å styre fremmer. 


Jeg har liten toleranse for løgn. Jeg synes ikke løgn har noen plass i offentlig forvaltning der det fremste formål er å forvalte fellesskapets tillit. Den som lyver tar ikke ansvar, og kaster bort tiden og ressursene til andre gjennom ikke å være sannferdig - og verst av alt skaper personen utrygghet rundt seg. At sannheten kan ha mange uttrykk er jeg innforstått med, og dette overkommer en gjennom begrunningstvang i tvangsfrie dialoger basert på maktlikeverd i et demokrati. Nærmere om hvordan lærer jeg deg gjerne, eller så vil du finne at Jürgen Habermas har skrevet mye om dette.  


Dette er verdiene som utgjør min etiske og normative grunnmur, som er del av hvem jeg er og er med på å bestemme mine handlinger og holdninger til de jeg møter i mitt lederskap. Jeg krever mye av meg selv, og jeg krever mye av andre. Jeg mener at dette er rimelig så lenge det vi skal utføre er å ivareta fellesskapets tillit gjennom et folkevalgt demokrati. Demokrati kommer ikke lett, og tillit tar lang tid å bygge, må kontinuerlig vedlikeholdes og rives bort lett. Det at jeg kjenner mine verdier, demokratiets idealer og kan styre etter begge gir meg en kapasitet og trygghet i mitt lederskap gjennom et etisk kompass. Det gir meg og utfordringer, da mine grenser vil medføre friksjon i møte med andres grenser. Når en vet at det er slik, gjør det også disse friksjonene enklere å handtere. 


Jeg er et produkt av de som er gått foran meg og som jeg har fått mulighet til å lære fra, og ikke minst av alle de bøker og samtaler som livet har gitt meg mulighet til å være del av. Jeg tror på verdier, samspill mellom mennesker som føler en avhengighet til hverandre og en vilje til å skape de beste livene for hverandre. Dette var historien om meg, som jeg håper forteller noe som bygger tillit til meg i deg. Jeg håper på at reisen vår sammen vil gi meg mulighet til også å bli kjent med deg, og det du står for. 


Skap gode dager.

Ann-Heidi


Finn ut mer om meg og Demokratitanken på min hjemmeside www.Demokratitanken.no eller følg meg på Ann-Heidi Paulsen Orvik på Linkedin. Ta gjerne kontakt om jeg kan være til hjelp for deg som coach eller rådgiver, mobil 901 50994 eller Ann-Heidi@demokratitanken.no.